Guttorm Nordø hører hjemme blant kunstens langdistanseløpere. Hans prosjekt er ikke å stupe på hodet inn i kunstverdenen med et oppsiktsvekkende stunt, for å forsvinne like fort ut igjen. Han har gått jevne rundetider i tyve år og er i ferd med å skape et markant kunstnerskap. Et kunstnerskap som preges av en sjelden kombinasjon av billedskapende evne og formidlingstrang.

Meddelelse – innlevelse – opplevelse – er ikke skjellsord for Guttorm. Utgangspunktet er kunstscenen i Trondheim på 1980-tallet. Der var Guttorm en outsider i kunstnermiljøet. En outsider som med bakgrunn i ungdomsaktivisme, rock, punk-estetikk og graffiti, lot seg inspirere av tysk samtidskunst til fornyet interesse for det fortellende bildet. Samtidig hadde hans materialeksperimenter forbindelse til Arte Povera, og hans integrering av skrift, graffiti, bilde og performance slektskap til Dieter Roth, Joseph Beuys og Fluxusbevegelsen.

Det aksjonistiske aspekt ved Guttorms virke plasserer ham inn i en tradisjon som ser det kunstneriske virke i en samfunnsmessig og sosial helhet hvor kunsten får en utvidet rolle i forhold til det å røkte de strengt kunstfaglige problemstillinger og diskurser. Aspekter som forøvrig er levende tilstede i hans kunst.

Guttorms engasjement og generøse vilje til å dele sin fascinasjon over egne og andres ekspedisjoner inn i kunsten med andre, må heller ikke misforståes dithen at han ønsker å opptre som en stedfortredende kreativ sjel andre kan speile egen goldhet i. Tvert imot  – hans kunst eier en energi som i beste fall bidrar til å frigjøre mottakerens egen kreativitet og skaperkraft og har forsåvidt et pedagogisk mål. Det er et pedagogisk mål som ikke består i å tilvenne til en gitt forestillingsverden, gitte normer og riktige svar, men i å slippe løs en anarkistisk og utemmet impuls til egen kreativitet i dialog med omgivelsene.  

Hans kunst hadde fra første stund en sosial dimensjon. Formidleren, agitatoren, poeten, opprøreren, musikeren, kuratoren, redaktøren, tegneren, maleren Nordø har vært tilstede på tvers av sektorene kunstscenen er delt i. Han har opptrådt gjennom skriftlige meddelelser – med uregelmessige utgaver av avisen El Djarida som base; gjennom et sterkt engasjement i et internasjonalt nettverk av Mail-Art kunstnere – som har resultert i to store utstillinger kuratert av Nordø for Trøndelag Kunstgalleri (nå Trondheim kunstmuseum) og Henie-Onstad Kunstsenter og deltakelser på et utall internasjonale arenaer for Mail-Art, og gjennom sine utallige utstillinger av tegninger og malerier, hvor intet sted er for usselt til ikke å smykkes med et av hans kunstverk.

Et av hans mest omfattende og vellykkede prosjekter var å dekorere 5000 fyrstikkesker med individuelle tegninger. Guttorms vedvarende interesse for forholdet mellom skrift, bilde, trykksak, utstilling – og det kommunikative aspekt ved meddelelsen, gir ham et nærvær på kunstscenen i en utstrekning man ikke får en dekkende forestilling om, dersom man først og fremst er opptatt av å finne ut av den enkelte aktørs hierarkiske plassering innenfor den enkelte sektor. Den som først og fremst er opptatt av dette aspektet, kan beroliges med at Guttorm Nordø er innlemmet med tegninger i såvel Nasjonalgalleriet, Trondheim Kunstmuseum, Norsk Kulturråd og i 1996 avholdt utstilling på Henie-Onstad Kunstsenter. Tegningen har vært Guttorm Nordøs foretrukne medium som billedkunstner.

De senere årene har han hatt rikere anledning enn tidligere til å utprøve sitt karakteristiske formspråk også i andre medier. I forbindelse med utsmykningsoppdrag har han arbeidet med treskjæring og med stein. Også i disse medier er det figurenes grafiske karakter som står fram. Opprinnelig hadde hans malerier også et sterkt preg av tegning i farger. Mens Guttorms tidlige tegninger som oftest besto av isolerte figurer plassert mot en naken bakgrunn, trekker han nå i større grad hele billedflaten med. Enkelte bilder fremstår som abstrakte komposisjoner av hissig graffiti spredt ut over flaten. Vektlegging av den fysiske bearbeiding av flaten, som for mange har gitt maleriet rykte som en typisk mannlig beskjeftigelse, er sterkt fremtredende.

Guttorms kunst har alltid hatt et maskulint preg, noe som for enkelte nærmest har vært diskvalifiserende på 1990-tallet. For andre har dette trekket virket forfriskende og fremstått som et nødvendig mottrekk for ikke å havne i sentimental og svermerisk romantikk. Guttorms romantikk er av den gotiske type – som har en skygge av drama, uhygge og angst i seg: Han er i stand til å se handlingen i eventyret både fra Rødhette, ulven og bestemors perspektiv. Hans bilder er aldri pyntelige, men kan være uhyggelig vakre. Han diskriminerer ikke mellom å skape bilder som har et balansert uttrykk og bilder som er overlessete og fragmenterte.

Guttorm myntet tidlig begrepet ”Maximalisme” på sin kunstneriske praksis. Kunstnere av hans kategori blir gjerne avskrevet som preget av manér – som om manér og manierisme var et skjellsord: Finnes det betydelige kunstnere uten en karakteristisk manér? Guttorms karakteristiske håndskrift kjenner vi igjen i såvel bilder som tekster og hans karakteristiske form utgjør en samlende faktor i hans spredte aktiviteter. Som billedkunstner er Nordø en kunstner som veksler mellom å fordype seg i graffiti som dekorativt uttrykk og graffiti som symboler og billedfortellinger. Figurasjonene i bildene befinner seg i et historisk rom som spenner fra helleristninger, primitiv kunst, surrealisme, Art Brut, kunstnerne i og omkring Cobra fram til de tyske neo-ekspresjonistene. Virkemidlene isolert sett fremstår som dekorative flekker, streker og flater, som antar et mønster; ut av mønsteret frigjør det seg surrealistiske kryp og skrømt. Man aner at bildene har vokst fram som en fremkalling av figurer som lå latente i det abstrakte formspillet. Prosessen bygger på en aktivering av intuisjonen fra såvel kunstner som betrakters side og er i høy grad bundet til bildet som en formal orden.

Den kunstneriske tradisjon Guttorms figurasjoner har tilhørighet i, kjennetegnes av at figurene bærer i seg fortellinger. Det kan være fortellinger som begrenser seg til den enkelte figurens skjebne – slik de enkelte lemmer og kroppsdeler bærer sporene av møtet med omgivelsen eller uttrykker figurens personlighet; eller fortellingen oppstår i møtet mellom figurene. Guttorms skapninger har karakter – de kan til og med være karikaturer: Den naturalistiske gjenspeiling av forekomster i naturen er denne kunsten fremmed. Fortellingene i bildene har intet av rebusens karakter - det vil si - de har ingen løsning, men innbyr til ulike fortolkninger. Det er en kunst som fremstår som en hyllest til fantasiens mulighet til å skape mening, danne symboler og utvikle fortellinger av stoff som uberørt av den kreative impuls er livløs materie. Filtrert gjennom kunstnerens fantasi fremstår naturen som eventyrlig.

Øivind Storm Bjerke, januar 2002.