|
“Jeg
vil være kalif istedenfor kalifen!” eller Historien
om min rekordkorte karrière som redaktør av Billedkunstneren (opplevd
og fortalt med egne ord av Guttorm Nordø)
Oslo,
3. mars 1999 Historien
starter for litt over ett år siden, idet Hans Martin Øien (medlem av det
daværende sentralstyret i NBK samt AU) plutselig er i telefonrøret. Han
forteller at redaktørstillingen i Billedkunstneren snart skal utlyses,
og foreslår at jeg burde søke den. Dette
er et forslag han har kommet frem til etter samtaler med Ingunn Hvalø
Hansen (også styre- og AU-medlem). Begge to har fulgt med på hva jeg har
gjort opp gjennom årene som kunstner, skribent og ikke minst som redaktør
av tidsskriftet El Djarida. Fordi de liker og respekterer min innsats som
publisist og hva jeg har fått til innenfor feltet kunst og trykksaker,
oppfordrer de meg til å søke den ledige stillingen i Billedkunstneren. Min
umiddelbare reaksjon til forslaget er en viss skepsis - jeg føler at jeg
har mer enn nok med mine egne prosjekter for tiden, og dessuten blir
skepsisen litt forsterket av at jeg har fått nyss om store uenigheter og
intriger innad i NBK-organisasjonen. Jeg
forstod det slik at styret var misfornøyde med den retning
Billedkunstneren hadde tatt, og at de hadde tiltro til at jeg kunne skape
noe mer interessant ut av bladet hvis jeg fikk redaktørjobben. Min
første reaksjon var som sagt “Nei, dette vil jeg ikke involvere meg i,
jeg har hverken tid eller kapasitet til å fylle denne funksjonen.” Styrets
neste forslag til meg var da at jeg kunne gå inn i Billedkunstneren som
et ordinært redaksjonsmedlem, siden det på dette tidspunkt var en person
for lite der (som kjent er det sentralstyret i NBK som velger
redaksjonsmedlemmer, og også ansetter redaktør etc.). Dette
forslaget likte jeg bedre. Etter en liten betenkningstid sa jeg ja, og
gikk fra og med nr.2-98 inn som medlem av redaksjonen. Jeg tenkte “det
skader ikke å prøve. Kanskje blir det rett og slett morsomt å gjøre
noen intervjuer som blir lest av nesten alle kunstnere i Norge”. Jeg
tenkte også at jeg samtidig ville få anledning til å “se an”
situasjonen og finne ut om det likevel ikke kunne la seg gjøre å få
igang noen små forandringer i Billedkunstnerens profil. Idéer
har jeg alltid hatt flust av. Jeg begynte straks å lansere dem. Her er
noen av de jeg slang på bordet: -
Hvorfor ikke samle alt det fagpolitiske stoffet i egne bilag, gjerne i
tabloid/avistrykk; eller fotokopiert på billigste måte, stiftet i toppen
og vedlagt de enkelte utgaver av Billedkunstneren? (Jeg har aldri likt synet av dette stoffet på trykk i et påkostet
tidsskrift; saksdokumenter har stort sett liten interesse for den vanlige
leser/medlem, de vanskeliggjør tvertom opplevelsen av selve åndsinnholdet
i bladet, det kunstneriske, som tross alt er det viktigste for de fleste
av oss.) -
Hvorfor ikke lage et nytt format, en ny profil, gi bladet en ny tittel og
få det lagt ut for salg
gjennom Narvesen og andre relevante utsalgssteder? (Slik ville vi kanskje
kunne opparbeide en forhøyet interesse blant enkelte utenforstående for
kunsten i samfunnet.) -
Hvorfor ikke finne profesjonelle artikkelforfattere og skribenter fra
utenfor kunstmiljøet, både norske og utenlandske? (Dét ville gjort
presentasjonene annerledes: å få folk med “friske øyne” til å
tolke saker og ting for oss.) -
Hvorfor ikke invitere andre kunstnergrupper til å samarbeide om ett
felles nummer i året? (Jeg tenkte her på kunsthåndverkere,
scene-kunstnere, fotografer, forfattere, musikere m.fl., som alle utgir
sine medlemsblader og samtidig deltar i samfunnsdebatten, men på hver
sin kant og isolert fra hverandre. Vi kunne sikkert hatt mye å lære
av hverandre; utveksling av erfaringer fra møter med myndigheter og
publikum; hvordan kommunisere med medlemsmassen etc. Og ikke minst: for å
bringe kunst- og kulturarbeidere tettere sammen, oppdyrke forståelsen av
at vi er av “samme rase” selv om vi befatter oss med ulike
kunstneriske uttrykk.) Dette
var noen av forslagene jeg lanserte. Nå i ettertid er det morsomt å se
at flere av dem virkelig blir satt ut i livet. Det eneste skår i gleden,
for min del, er at de lanseres som egne nyvinninger av det nåværende sentralstyret
og den nye redaktøren. Den
gang for ett år siden da jeg plutselig ble redaksjonsmedlem av
Billedkunstneren, kunne jeg ikke unngå å legge merke til den direkte
usunne stemningen som rådet i redaksjonen og i huset ellers. - Når det
gjaldt Billedkunstneren, så hadde siste redaktør sagt takk for seg like
før, for å gå inn i en ny jobb utenfor organisasjonen. I
mellomtiden (til ny redaktør ble ansatt) var det bestemt at daværende
styreleder (Kirsti Grotmol) skulle være redaktør for annethvert nummer:
Hun skulle redigere de fagpolitiske utgavene, og redaksjonssekretær Jan
Walaker skulle fungere som redaktør for de “vanlige utgavene”, dvs.
de kunstfaglige, som de ble kalt. Disse
to “redaktørene” så ut til å være uenige i ett og alt. Jeg vil
ikke prøve å fortolke eller videreformidle min oppfatning av denne
situasjonen, men den var tydeligvis oppstått på grunn av
“turbulensen” internt i NBK, der to (eller flere?) parter stod steilt
imot hverandre: intrigene, med derpå følgende utspill både overfor
medlemsmassen og i media, virket å være mange og (for meg) uforståelige.
-
Jeg må innrømme at jeg selv - påvirket av min nyervervede skrivekløe
og av informasjon fra Hans Martin Øien m.fl. - gikk til det skritt å
publisere en kronikk i Morgenbladet, der jeg harselerte litt over
kunstlivet i Norge, NBK og den pågående medie-krigen. I et avsnitt av
denne kronikken kom jeg også til å forsvare det sittende styret, noe jeg
i etterkant har måttet tåle mye “skjult pepper” for (jeg ble
tydeligvis oppfattet som en kollaboratør, sammensvoren med det sittende
styret). Som
dere vet, kom det hele til en foreløpig kulminasjon, på det ekstraordinære
landsmøtet holdt i april ifjor. Der løste konfliktsituasjonen seg på en
velkjent måte: skyld og ære ble rikelig fordelt - seierherrer og tapere
ble ettertrykkelig definert. Seierherrene skriver som kjent alltid den
korrekte versjonen av historien, så, rett og slett...the rest is history. (Personlig
har jeg alltid holdt meg utenfor det fagorganiserte kunstlivet - med
unntak av ett år, i 1988, da jeg var passivt medlem av UKS og NBK. Det
lille innblikk jeg nå fikk, gjorde meg temmelig forbauset, nærmest
sjokkert, uten at jeg vil gå nærmere inn på dét her.) La
meg heller få fortsette med Historien om min rekordkorte redaktørkarrière:
Jeg
trivdes som redaksjonsmedlem, eller riktigere: jeg trivdes med å
intervjue kunstnere som hadde noe de ville si, kunstnere som var
reflekterte og ikke befengte med svada og lettvinte syn og forklaringer på
sin virksomhet. Etter
hvert som jeg trivdes bedre og bedre i jobben, begynte jeg så smått å
leke med tanken på likevel å søke redaktørstillingen. Jeg kom frem til
at det kunne la seg gjøre, at det var verdt det, å bruke ett år eller
to på bladet (stillingen var også bare på halvtid, så jeg mente det
kunne gå an å kombinere den med mine andre kunstneriske aktiviteter). -
Et annet vektig moment for at jeg bestemte meg for å søke, var at redaksjonssekretæren (den personen i en redaksjon som en redaktør er dypest
avhengig av å jobbe tett og godt sammen med) og jeg så ut til å fungere
brukbart sammen (i det minste virket det slik). Etter
at den ledige redaktørstillingen ble utlyst i Billedkunstneren 2-98,
bestemte jeg meg altså for å søke den. Jeg laget en søknad jeg kunne være
bekjent av, sendte den inn og håpet på det beste. Redaktørsøknadene
ble behandlet på Sentralstyrets siste ordinære styremøte, og jeg ble
enstemmig tildelt jobben (senere fikk jeg vite at dette faktisk var første
gang styret hadde stått enstemmige bak et vedtak). Men,
fikk jeg jobben? Nei, for nå begynte de virkelige forviklingene
(som i en dårlig regissert, absurd såpeopera). (-
Før jeg går videre, vil jeg opplyse om at jeg nedenfor ordrett vil
gjengi søknaden min, samt flere brev og faxer som ble utvekslet mellom
meg, det nye styret, administrasjonen, Billedkunstneren, og avtroppet
styremedlem Hans Martin Øien.) Nei,
jeg fikk aldri tre inn i den stillingen jeg var ansatt for å fylle.
Hvorfor ikke, det kan jeg bare gjette meg til, men i ettertid tror jeg at
det må ha forekommet et avansert renkespill, i regi av det nye
sentralstyret (muligens i samarbeide med andre krefter innen
organisasjonen og i Billedkunstneren), som åpenbart sterkt mislikte alt
hva det avsatte styret hadde foretatt seg. Før
jeg gjengir søknaden og korrespondansen, vil jeg understreke noen viktige
punkter: -
Jeg søkte på en offentlig utlyst stilling, og fikk den. -
Søknadene ble formelt behandlet av et lovlig valgt, fungerende
sentralstyre, på et ordinært
styremøte. (Jeg understreker - et ordinært styremøte, selv om
dette møtet var berammet til dagen før det ekstraordinære landsmøtet.
) (Min
søknad, datert 10.4.98:) Jeg
søker herved jobben som redaktør for Billedkunstneren. JEG
ER: -
38 år -
billedkunstner (maler, grafiker m.m. - Se den vedlagte CV’en) -
dessuten musiker, skribent og (tidvis) organisator av utstillinger og
andre kunstbeslektede prosjekter. JEG
HAR: -
erfaring med tidsskriftutgivelser, bl.a. giennom 12 år som redaktør
(eller: enmannsredaksjon) for det internasjonale bladet El Djarida. -
gode kontakter blant skribenter, både her hjemme og utenlands. -
vært redaksjonsmedlem av BK (siden 2-98) og har fått et ganske godt
innblikk i forholdene. JEG
VIL: -
jobbe for et ekte mangfold i stoffet som presenteres i BK, og særlig gå
inn for at bilde-delen av bladet oppvurderes. -
gjennom et nært samarbeide med redaksjonssekretæren,
redaksjonsmedlemmene og andre involverte, jobbe for at Billedkunstneren
blir et blad å regne med også utenfor NBK’s medlemsmasse. Vennlig
hilsen, Guttorm Nordø. -------------------------------------------------------------------------------------------- -
På kvelden den 23. april mottok jeg to faxer. Den ene var adressert til
meg: Styret
i NBK har i styremøte i dag ansatt deg som redaktør i Billedkunstneren
fra dags dato. Vennlig
hilsen, Kirsti Grotmol (styreleder). -
Den andre faxen var adressert til NBK: Sentralstyret
i NBK har på sitt styremøte 23.4.98 vedtatt å ansette Guttorm Nordø
som redaktør i Billedkunstneren fra dags dato. Vedtaket er enstemmig. Kirsti
Grotmol (styreleder) -------------------------------------------------------------------------------------------- Etter
å ha summet meg, ringte jeg redaksjonssekretær Jan Walaker for å
meddele ham nyheten. Til min forundring reagerte han med vantro og stor
indignasjon: “Hva! Hvordan kunne styret gjøre dette! Dagen før landsmøtet!
Dette er ikke riktig, de er jo stilt i mistillit og er allerede
blitt bedt om å fratre på landsmøtet imorgen. Dette går ikke an!” Og
dermed var rabalderet igang: den initiativrike redaksjonssekretæren
benyttet tiden på landsmøtet
dagen etter til korridoragitasjon: redaktøransettelsen var en ulovlig
avgjørelse fra det avsatte styret, osv. Billedkunstneren
skulle egentlig hatt redaksjonsmøte den 29. april, og i dagene før hadde
jeg flere telefonsamtaler med Walaker, der han gang på gang pukket på at
min ansettelse var “ulovlig og ugyldig” og krevde at jeg måtte trekke
meg. Til slutt avlyste han hele redaksjonsmøtet, med begrunnelsen
“det blir bare krampe å planlegge et nytt nummer slik tingene står
nå. Du må trekke deg!” Den
dagen redaksjonsmøtet var berammet til, holdt Walaker likevel et møte,
skulle det vise seg, med Bo Krister Wahlström; - Billedkunstnerens fjerde
redaksjonsmedlem (som jeg tidligere ikke hadde møtt, hverken på
redaksjonsmøter eller i Billedkunstnerens kontorer. Wahlström var på
den tiden formann i UKS, og meget aktivt ute i mediene med angrep på det
avsatte styret). Wahlströms
og Walakers eget lille redaksjonsmøte resulterte i et skriv til det nye
sentralstyret (som de for sikkerhets skyld undertegnet med: “hilsen redaksjonen
(min uthevelse)
i Billedkunstneren”.) -
Dette skrivet var de greie nok til å faxe over til meg også (deres
fungerende, men ikke godtatte redaktør). Skrivet er slik (datert
29.4.98): Til
sentralstyret i NBK Vdr:
Redaktørstillingen i Billedkunstneren 14.
april var søknadsfristen til redaktørstillingen i Billedkunstneren. Dagen
før landsmøtet, 24.april, ansettes ny redaktør av det avgående styret. Dette
skjedde på tross av at redaksjonen hadde anmodet at dette var en så
viktig avgjørelse at den burde bli tatt av det nye styret. Vi
mener denne avgjørelsen burde annuleres da den ikke er gjort etter
riktige ansettelsesprosedyrer. Billedkunstneren er organisert direkte
under administrasjonen. Daglig leder var ikke tilstede da den endelige
ansettelsen ble vedtatt og redaksjonen ble ikke rådført. Handlingsmåten
i en så viktig sak er direkte skadelig for vårt blad i henhold til
tillit overfor lesere og bidragsytere, og kan kun sees som en
maktdemonstrasjon. Vi
ønsker med dette brevet å anmode om at redaktørstillingen blir vurdert
på nytt. Vennlig
hilsen redaksjonen
i Billedkunstneren. -------------------------------------------------------------------------------------------- Og
dermed stod hele saken i stampe en god stund: Jeg var en nyansatt redaktør
uten et blad, fordi redaksjonssekretæren, som satt på hele det praktiske
nettverket og midlene, nektet å godta min ansettelse, ja, til og med
nektet å avholde redaksjonsmøte på et nummer som vi på forhånd
allerede var godt igang med å planlegge. (I stedet fortsatte han
planleggingen av nummeret på egen hånd, skulle det vise seg.) Dagen
etter “redaksjonens” skriv ovenfor her, hadde jeg åpning av en
separatutstilling på Galleri Kampen i Oslo. Alle som har gjennomført en
større utstilling vet at dette krever full innsats, energi og stor
konsentrasjon. Jeg
var glad for å slippe unna “bråket” en stund og heller konsentrere
meg helhjertet om utstillingen. En ukes tid var jeg “problemfri”, men
i mellomtiden var selvsagt renkespillet omkring Billedkunstneren i gang
for fullt: Første
uken i mai ringte jeg daværende daglig leder i NBK (Dag Øivind Ihle Christiansen),
i den hensikt å avtale et møte for å sette opp en endelig arbeidskontrakt,
slik seg hør og bør når man er blitt ansatt av en organisasjons sentralstyre.
Men
neida - Christiansen hadde vært i samtaler med Svein Rønning (den nye
styrelederen), som hadde avgjort at jeg måtte møte hos APO
(“Arbeidsgivernes Politiske Organisasjon” eller noe sånt, jeg vet
ennå ikke hva APO egentlig står for: de er ihvertfall en organisasjon
for arbeidsgiverne), sammen med representanter for NBK, for å “klargjøre”
ansettelsessaken. På
dette APO-møtet skulle, foruten meg og APO’s representant, NBK’s daglig
leder, og NBK’s fagpolitiske konsulent (Gjert Gjertsen) stille. Sistnevnte
skulle stille som representant for den ansatte, dvs. meg (men
akkurat dét fikk jeg ikke
vite før lenge etter møtet): Gjertsen var slett ikke der som min
representant, tvertom var han påfallende partisk med de to andre “representantene”. Nåvel,
i forkant av dette APO-møtet hadde jeg vært et par ganger i telefonisk
kontakt med styreleder Svein Rønning, i forsøk på å finne ut av hva som
egentlig foregikk. Jeg hadde inntrykk av at han var en redelig fyr (et
inntrykk som var litt farget av at jeg hadde spurt meg litt for hos folk
som enten kjente ham eller visste til ham), og derfor gikk jeg i god tro
med på å stille opp på dette APO-møtet, noe som viste seg å skulle bli
en tvers gjennom råtten og ekkel opplevelse: De
tre dress-mennene (NBK’s to og APO’s ene) regelrett overkjørte
meg fra første sekund. Selv om de riktignok innrømmet at jeg var formelt
og lovlig ansatt, var det ikke snakk om noe annet enn at jeg måtte innse
at den eneste løsningen var å gå med på å levere en oppsigelse. - Ren
og skjær maktmisbruk ble
demonstrert på dette gestAPOmøtet. For
å slippe unna den ekle situasjonen - dvs. for å slippe å “sprekke”;
å miste besinnelsen og kanskje gå til fysisk angrep på den sleipe
APO-fyren og de to glatte NBK’erne (så plaget følte jeg meg
virkelig!), sa jeg meg til slutt villig til å gå med på kravene deres,
altså innlevere den oppsigelsen de krevde fra meg. Dette sa jeg,
muntlig (ingen papirer ble utfylt eller undertegnet). I
dagene etterpå ombestemte jeg meg gang på gang: den ene dagen var jeg
innstilt på å gi faen og bare sitte i stillingen på pur trass; neste dag
var det like før jeg skrev oppsigelsesbrevet. Frem og tilbake, oppskaket
som jeg var blitt. På
den ene siden var jeg grenseløst irritert over den skamløse behandlingen
jeg var utsatt for, etterhvert også over oppførselen til Walaker: Da han
fikk høre at jeg hadde gått med på å trekke meg
(noe som betydde at han kom til å kunne fortsette som fungerende
redaktør), ble han bevisst sin makt og begynte å “glemme” at de sakene
jeg skulle levere til kommende nummer i det hele tatt var avtalt: det
var plutselig “ikke plass til dem”. Redaktøren ble faktisk forsøkt refusert
av redaksjonssekretæren - og dét ennå før jeg hadde sendt noe oppsigelsesbrev.
Men
nok en gang lot jeg meg lede av styrelederen, jeg vet ikke hvorfor,
men jeg antar at Svein Rønning må besitte en god porsjon manipulatoriske
evner (dessuten hadde jeg, som sagt, på forhånd gjort meg opp et fordelaktig
inntrykk av hans redelighet): ihvertfall lot jeg meg enda en gang overtale
per telefon til å levere min oppsigelse. Og
(dette har stor betydning): jeg var også sørgelig klar over det fåfengte
i å sitte som redaktør underlagt et styre som i utgangspunktet ikke ønsket
å ha meg der. Jeg visste, at som redaktør for fagbladet Billedkunstneren
ville mine overordnede være sentralstyret - uansett hvor fritt en redaktør
har anledning til å operere (i følge redaktørplakaten og andre
overenskomster utarbeidet av Norsk Fagpresse). Som
alle skjønner: Jeg stod i en posisjon som langt ifra var enkel (heller
ikke særlig fruktbar). Til
slutt bekreftet jeg altså (telefonisk) overfor Svein Rønning at jeg gikk
med på å levere oppsigelsen. Et par dager senere mottok jeg et formelt
brev fra ham, på vegne av NBK, datert 26.5.98: Det
nyvalgte styret i NBK behandlet på sitt konstituerende møte 8.5.98 en
del saker som ble satt i verk av det avgåtte styret rett før det ekstraordinære
landsmøtet 24.4.98. Blandt annet ansettelse av ny redaktør i Billekunstneren. De
siste par årene har vært ganske turbulente i NBK, spesielt tiden siden
siste landsmøte. En av de viktigste oppgavene til det nyvalgte styret
vil være å rydde og klargjøre en del situasjoner som har forårsaket sterke
diskusjoner og følelser både i administrasjonen
og grunnorganisasjonene. Vi må gjenskape et stabilt NBK for at medlemmene
på nytt skal kunne vise organisasjonen tillit. For å skape denne arbeidsroen
i NBK og få framdrift i de viktige sakene vi står overfor, ønsker det
nye styret at det skal være mulig å gjennomgå noen av vedtakene fra før
det ekstraordinære landsmøtet på nytt slik at de situasjonene vi skal
leve med framover er udiskutable. En
av de sakene det er blitt stilt spørsmålstegn ved er ansettelsen av ny
redaktør i Billedkunstneren. Mange synes det er påfallende at saken ble
behandlet siste kvelden før landsmøtet. Det er for å rydde denne tvilen
av veien at vi ønsker å se på saken på nytt. Jeg
er inneforstått med at dette sannsynligvis vil være frustrerende for
deg. Jeg ber allikevel om at det man ble enige om i møte hos APO 18. mai
følges opp som avtalt - dvs. at du leverer oppsigelse slik at vi får
vurdert ansettelsessaken på nytt. Det vil ikke bli satt i gang noen ny
utlysing. Som
avtalt får du lønn i 3 uker fra oppsigelsen er mottatt. Vi håper din søknad
til redaktørstillingen blir stående slik at vi får vurdert hele søkermassen
på nytt. Vi vil se på din søknad med all mulig velvilje. Med
vennlig hilsen, Svein Rønning, Styreleder. -------------------------------------------------------------------------------------------- Samme
dag som jeg mottok dette brevet, skrev og sendte jeg den sterkt etterspurte
oppsigelsen min (datert 28/5-98): Til
NBK v/styreleder Svein Rønning (og hvem det ellers måtte angå): Etter
å ha mottatt en “henstilling” fra det nyvalgte styret i NBK om å fratre
stillingen som redaktør i Billedkunstneren, vil jeg først få si noen ord: Jeg
aner ikke hvilke saker det avgåtte styret (som ansatte meg) ellers hadde
oppe til behandling på sitt siste styremøte, dagen før det ekstraordinære
landsmøtet. Men, hvis det kun er redaktøransettelsen det reageres
på, må jeg si at det hele virker besynderlig. Jeg
søkte en stilling som var utlyst i BK 2-98 (og kanskje også andre steder?)
- en stillingsutlysing som det var det daværende styrets rett, plikt og
oppgave å få gjennomført, etter - slik jeg har forstått det - et grundig
forarbeide. I denne forbindelse vil jeg henvise til (eks-)styremedlem
Hans Martin Øiens “En redegjørelse for ansettelsen av Guttorm Nordø”
som, etter protestene kom opp i dagen, ble sendt til det nye sentralstyret,
det tidligere styret, det nye kontrollutvalget og til BK. For denne saken,
etter min oppfatning: et sentralt dokument; et skriv som alle impliserte
burde få anledning til å lese, siden det representerer den handlende
part. Jeg
har god grunn til å foreslå dette, fordi jeg hele tiden er blitt konfrontert
med den klagende part sine synspunkter, som i et talekor der alle har
pugget det samme manuskripet. “Motparten” er aldri hverken blitt sitert
eller tatt hensyn til. Personlig
føler jeg meg for voksen til å tro på en sort/hvit verden, hvor den ene
part har 100% feil. Slik er ikke verden, selv om seierherrene alltid vil
forklare den slik. I noe som skal (eller bør) være en demokratisk organisasjon,
er det viktig å innse at det fins motstridende synspunkter. Samtidig
(og dét gjelder også for dere) må man kunne stole på at et lovlig
valgt styre utfører sine oppgaver på et skikkelig vis. Nå
har jeg kun ett år som medlem av NBK bak meg (1988), så jeg aner ikke
hva som egentlig har funnet sted “der inne” i organisasjonen opp gjennom
årene. Men, slik jeg ser det (temmelig intuitivt og muligens litt paranoid),
er det maktbehov, intriger og trang til beskyttelse av revirer, som får
enkelte til å handle lite veloverveid. Jeg
vil minne om at det “protestskrivet” som utløste hele denne prosessen
med at det nye styret “…ønsker
å se på saken på nytt.../..dvs. at du (undertegnede) leverer oppsigelse
slik at vi får vurdert ansettelsessaken på nytt..” - dette protestskrivet
ble forfattet av redaksjonssekretær Jan Walaker (som selv hadde søkt stillingen
som redaktør) og redaksjonsmedlem Bo K. Wahlström; undertegnet “Vennlig
hilsen redaksjonen i Billedkunstneren”. De to andre redaksjonsmedlemmene
(Kirsti Grotmol og meg selv) stod naturlig nok ikke inne for denne “vennlige
hilsenen”. Uansett
hvor mange sakspapirer dere ellers har å drukne dere i, føler jeg det
nødvendig å belemre dere med alt dette - fordi jeg uforskyldt ble dratt
inn i denne heksegryten, som kulminerte i et møte hos APO 18.mai (etter
initiativ fra styreleder og administrasjonen), der APO’s representant
Tor Olsen, daglig leder Dag Christiansen, fagpolitisk konsulent Gjert
Gjertsen og jeg “ble enige om at jeg leverer oppsigelse” - for meg en
uventet, unaturlig, presset situasjon: Helt ubetinget en form for enighet
under tvang, siden de andre tilstedeværende på forhånd opplagt og
uten tvil hadde avtalt hvordan virkeligheten var og hva utfallet skulle
bli. Uten å henvise en tøddel til den såkalte andre part. Selv
om jeg - slik det også ble slått fast på APO-møtet - er lovlig ansatt
av et fungerende, beslutningsdyktig sentralstyre på et ordinært styremøte,
er jeg ikke stilt overfor noe annet reelt valg enn å gå med på “henstillingene”
fra det nyvalgte styret. - Så, herved sier jeg opp stillingen som “redaktør”
i Billedkunstneren, fra dags dato, hilsen Guttorm Nordø. PS:
Jeg lar søknaden min bli stående, med sine vedlegg (= blader og kataloger
jeg har utgitt; CV + kopier av tidligere publiserte artikler/essays). ------------------------------------------------------------------------------------------- Her
er det på tide å gjengi Hans Martin Øiens brev, som ble sendt til sentralstyret,
det tidligere styret, det nye kontrollutvalget og til Billedkunstneren
(udatert: fra begynnelsen av mai): Vdr.
Redaktørstillingen i Billedkunstneren En
redegjørelse for ansettelsen av Guttorm Nordø. AU
henstilte til det sittende styret ved styremøte 23.april 98, om å fatte
vedtak i en ansettelsesprosedyre som var godt gjennomarbeidet. Vi hadde
utlyst stillingen, vurdert søknadene og mente vi kunne gå til ansettelse
av kandidaten vi mente hadde den beste forutsetning. G. Nordø hadde lagt
ved et svært godt søknads-materiale og ved sitt arbeide i redaksjonen
vist sin dyktighet og evne til et godt samarbeide. Dette
ble ikke gjort i den hensikt å provosere, men derimot for å frita det
neste styre for en saksgang som er ytterst vanskelig. I
denne ansettelsen ligger det uklare kilder til konflikt. Hvorfor
er Wahlström og Walaker (medlemmer av nåværende redaksjon) så kritisk
til dette? De begge roser Nordø, og Wahlström har til og med overfor meg
uttalt at han støtter ansettelsen av Nordø? I
brev til nåværende sentralstyre skriver Redaksjonen at ansettelsen ikke
er gjort etter riktige ansettelsesprosedyrer, de skriver bl.a.: “Daglig
leder var ikke til stede”. Her må jeg beklage at Daglig leder forlot møtet
før møtet var avsluttet, uten varsel (det er såvidt meg kjent at daglig
leder ikke har oppmøteplikt til alle styremøter, og kan ikke forhindre
styret i å foreta ansettelser). Denne
saken var oppført under “eventuelt” og daglig leder med styret ble underrettet
om denne saksbehandlingen ved godkjenning av dagsorden. Videre
skriver W/W i brevet til det nå sittende styret: “redaksjonen ble ikke
rådført” - at redaksjonen ikke var rådført har flere årsaker: Walaker,
Grotmol og Nordø, var selv søkere til stillingen og således inhabile i
råd. Grotmol trakk imidlertid sin søknad tilbake da det ble klart at
styret skulle foreta en ansettelse. Wahlströms
rolle i Billedkunstneren har hele tiden vært et stort spørsmålstegn, da
det ikke har vært mulig å fremskaffe noe skriv som bekrefter hans opptak
til redaksjonen eller hans rolle i Billedkunstneren. Det er derimot ikke
sagt at han var ønsket fjernet fra redaksjonsmøter, tvert imot. Når
det gjelder tillit overfor lesere og bidragsytere er ikke det avtroppende
AU og styret i tvil om at ansettelsen av Nordø vil øke bladets tillit
og troverdighet. Dette
er ikke noen maktdemonstrasjon fra vår side men et ordinært
sentralstyre-vedtak med en lang og viktig saksgang bak seg, en sak som
hadde vært til drøftelse i styret ved flere anledninger og som man nå
ville avslutte for å spare det nye styret for kostbar tid og ressurser. Det
forrige sentralstyret i NBK som konstituerte seg i november 97 hadde liten
anledning til å arbeide med oppbyggelige saker. Styret
var fra første dag meget hardt presset fra enkelte grunnorganisasjoner
gjennom media, dette på tross av at styret i overvekt besto av nyinnsatte
vara-representanter som helt uforberedt ble presset inn i en
styresituasjon da ingen andre var der til å ta deres plass. De nyinnsatte
ble på linje med resten av styret utsatt for alvorlige beskyldninger angående
organisasjonens tilstand uten engang å ha mottatt et eneste sakspapir fra
administrasjonen den tiden man kun satt som vara. NBK-administrasjonen
var uten daglig leder og andre ansatte var på vei ut. Ved
siden av å kjempe med å få frem viktige fakta om organisasjonens økonomi,
ansettelsesforhold og stillingsinstrukser, ble man kontinuerlig kritisert
for ikke å erstatte den delen av administrasjonens bemanning som hadde
trukket seg fra sine stillinger. Når
det gjelder Billedkunstneren sto redaktørstolen tom. I
referat fra sentralstyre-møte 14.januar 98 under punkt 5 står: “som
foreslått og forutsatt i budsjett for 98 på budsjettmøte 12.12.97 vil
styreleder tre inn som redaktør for de to første fagpolitiske numrene
inntil ny redaktør er ansatt.” Dette
la et umenneskelig press på styreleder som hadde en helvetes jobb for et
styre som hovedsaklig fungerte som en skyteskive. Undertegnede
overtok Olav Starheims rolle i AU da Starheim så seg nødt til å trekke
seg ut. Vår viktigste sak til AU-møter holdt 4., 5., 6., og 13. februar,
var å se på bemanningen av Billedkunstnerens redaksjon som da besto av
K.Grotmol, J. Walaker og B.K. Wahlström. Grotmol
hadde unektelig en del samarbeids-problemer med denne redaksjonen, så AU
forsøkte å finne en fjerde kandidat til redaksjonen. En kandidat som
hadde erfaring med kunstfaglige tidsskrifter og samtidig var nøytral i
det kunstpolitiske landskap (så nøytral det lar seg gjøre). Etter
en del sonderingsarbeide fant vi frem til G. Nordø som vi arrangerte et
møte med 13.februar der vi presenterte ham for situasjonen. Jeg
må tilføye at begge medlemmer i AU - I.H. Hansen og meg selv - hadde
godt kjennskap til Nordøs prosjekter og hans renommé i kunstnerkretser
og anså dette som meget verdifull erfaring og tillit som kunne komme
Billedkunstneren tilgode. Nordø
sa seg villig til å gå inn i redaksjonen som medlem, noe som bidro til
en svært forbedret atmosfære i redaksjonen. AU
har gjort sitt ytterste for å opprette en troverdig redaksjon i
Billedkunstneren - en redaksjon som fremmer et åpent faglig organ som
billedkunstnere i Norge er tjent med. Det
må her komme frem at arbeidet med Billedkunstneren har ikke vært enkelt
og man har dessverre opplevd hva jeg vil kalle tilløp til sabotasje. Jeg
vet selvfølgelig at våre ord veier lite nå i denne situasjonen hvor vi
fra det forrige styret er gått over i historien som “uredelige banditter
samme faen”. Men
jeg vil legge til at alle som nå gikk ut av sentralstyret er svært
lettet, jeg tror ingen av oss tar sikte på noen gang å giøre karrière
i NBK-systemet, til det har vi gjort oss for mange smertefulle erfaringer.
Ingen av oss har personlige interesser i denne saken. Å
gjøre om på et fattet vedtak, som i dette tilfellet, ville ikke dét være
maktdemonstrasjon? Og
i tilfelle, hvem fatter så vedtaket - styret eller W/W (Walaker/Wahlström)? Vennlig
hilsen, Hans Martin Øien. ----------------------------------------------------------------------------------------- Etter
alt dette kom juni. Vi gjorde ferdig sommernummeret av Billedkunstneren:
jeg var atter et vanlig redaksjonsmedlem. Mange
vil nok lure på hvorfor jeg gadd å fortsette som redaksjonsmedlem. Først
og fremst fortsatte jeg fordi det nye styret hadde lovet å behandle søknadene
på nytt. Dessuten var jeg litt “bitt av basillen” - syntes det var
morsomt å intervjue interessante kunstnere. Innerst inne hadde jeg nok
også et naivt håp om at folk måtte komme til sans og samling og innse
sine feilgrep. Dengang
ei! 18.
juni fikk jeg en ny melding fra sentralstyret - denne gang ført i pennen
og undertegnet av daglig leder Christiansen: Oslo
18.06.98 REDAKTØR
AV BILLEDKUNSTNEREN - INFORMASJON OM DEN VIDERE PROSESS I
NBK’s styremøte fredag 12.06.98 ble det konstatert at styret ønsket en
bred diskusjon om Billedkunstnerens linje og innhold. Styrets arbeidsutvalg
fikk i oppgave å arbeide med bladets profil frem til neste styremøte. Ettersom
Billedkunstneren er medlem av Norsk Fagpresse, vil den nyansatte redaktør
ha stor grad av frihet til å utforme bladet etter eget ønske. For at styret
skal kunne ha påvirkningsmulighet på bladets profil, fant man det svært
viktig at NBK’s syn på profil er klarlagt før redaktør tilsettes. Styret
ønsker også en bredere kandidatmasse til redaktørstillingen, og vil derfor
foreta en fornyet utlysing av stillingen. Kandidater som har søkt behøver
ikke søke på nytt, og vi håper alle kandidatene blir med videre. Med
vennlig hilsen, For Norske Billedkunstnere, Dag
Øivind Ihle Christiansen. ----------------------------------------------------------------------------------------------- Saken
var intrikat nok fra før, men i og med dette siste skrivet begynte den
å ligne en storslagen parodi: det kunne nesten virke som om tåkeprat
var i ferd med å erstatte norsk som vårt dagligspråk. Som om jeg plutselig
var havnet midt inne i Prosessen’s
avslutningskapitel. Jeg
bestemte meg for å la humla suse gjennom sommeren, avvente, og se hva
styrets neste trekk kom til å bli. Tilbake
i tralten og i Oslo, nesten to måneder etter forrige skriv, tok jeg del
i tilvirkningen av Billedkunstneren nr. 5-98, igjen med redaksjonssekretæren
som fungerende redaktør. (Å
si at jeg begynte å bli lei, er som å hevde at man kan lese etter
bare å ha lært bokstaven A.) Mer
enn fire måneder etter at jeg først ble ansatt som redaktør i Billedkunstneren,
gadd jeg ikke lenger ta del i parodien. Dette
ble mitt siste skriv til de allmektige koryféer:
(Oslo 1. sept.98) Til
styret i NBK Jeg
ble tvunget til å levere oppsigelse på en stilling jeg var lovlig tilsatt
i, etter sigende fordi dere ville gå gjennom jobbsøknadene på nytt, ut
ifra mistro til det forrige styrets dømmekraft (eller av andre bakenforliggende
motiver). Etter
telefonsamtaler med styreleder Svein Rønning, og et APO-møte, mottok jeg
et formelt overtalelsesbrev (datert 26.5) undertegnet av styreleder, hvor
det sort på hvitt står: “Det vil ikke bli satt i gang noen ny
utlysing.” Etter
at jeg sendte oppsigelsen den 28.5. kom neste utspill fra NBK’s styre
den 18.6: “Styret ønsker også en bredere kandidatmasse til redaktørstillingen,
og vil derfor foreta en fornyet utlysing av stillingen (min uthevelse).” Jeg
tror ikke dere egentlig ønsker en “bredere kandidatmasse”. Jeg tror dere
tvertom ønsker en snevrere “masse”. Det skal derfor bli svært interessant
å se hvem som til slutt får jobben. Med
dette trekker jeg tilbake min søknad til redaktørstillingen i Billedkunstneren.
- Samtidig trekker jeg meg også som redaksjonsmedlem. Hilsen
Guttorm Nordø. --------------------------------------------------------------------------------- Og
snipp-snapp-snute, jeg var ute. Nå,
etter å ha fått tingene på behørig avstand, kan jeg ikke annet enn å nære
mistanker om at det er (eller har vært) svært usunne krefter i virksomhet
innad i NBK, udemokratiske krefter (som et lite Albania i Norge):
et makt- og fraksjons-tyranni som utraderer alle røster som er kritiske
eller ønsker å gå inn for åpenhet og medbestemmelse. Ihvertfall kan jeg,
ved selvsyn og for min egen del, bare konstatere at opptil flere toneangivende
personer i organisasjonen har gått langt over streken hva sømmelighet
og alminnelig høflig opptreden angår. Denne
saken har hengt over meg i ett år nå, så det kjennes godt endelig å få
lagt frem min versjon av hendelsene (pluss, selvsagt: korrespondansen).
Jeg håper at noen kan dra lærdom og nytte av det jeg har presentert på
disse sidene. Det
var alt - takk for
oppmerksomheten! Guttorm
Nordø, 3. mars 1999. |