Publisert i UKS-nytt (nr. 1, 1989)

 

 

Mail Art

 

Guttorm Nordø

 

Denne artikkelen omhandler Mail Art, den internasjonale massebevegelsen Mail Art, som i de siste tiår har gjennomgått en rivende utvikling, men upåaktet i Norge.

Det er ikke lenge siden undertegnede startet sin orientering – likevel vil jeg prøve å formidle hva jeg har oppfattet av det hele.

 

 

Linjer tilbake i kunsthistorien: Vi kan starte ved en viss Marcel Duchamp, som i 1916 sendte ut en postkortserie inneholdende et slags oppløst språk. – En kortere linje: Ray Johnsons ”New York Correspondence School”, her startet det for alvor, tidlig på 1960-tallet. Idag står Ray Johnsons aktiviteter gjennom postsystemet som et foregangseksempel for de fleste mailartister. Eller, kan vi like godt si Fluxus, at Fluxus-bevegelsen var opphavet til Mail Art?

 

Fluxuskunstnernes frustrasjon over ikke å lykkes på det etablerte kunstmarkedet fikk dem til – i mangel av utstillingsmuligheter og salgssuksess – å begynne med å sende arbeider seg imellom, kanskje i håp om at en og annen av dem engang skulle slå igjennom og bli rike, slik at de mislykkede kunne selge disses arbeider? Nei, jeg vet ikke, men har hørt at Fluxuskunstnere var hyppige gjester hos postkontorene – sendte avgårde sin kunst, performance-oppskrifter, rapporter fra prosjekter/happenings, skrifter omkring kunstens situasjon m.m.

 

Etterhvert grodde fenomenet ut av Fluxusklikken. Utover 70-tallet begynte man å ane den gryende massebevegelsen. Før det ble slik som idag, at aktivitetene oftest manifesteres i store kollektivutstillinger, drev man på 70-tallet, mot slutten av Mail Arts lange, eksperimentelle barndom, stadig med å teste ut postsystemet: alle mulige objekter – stoler, stener, alt mulig – ble påklistret frimerker og sendt rundt til nære og fjerne adressater, eller til en selv.

 

En tsjekkisk mailartist fortalte at han engang på midten av 60-tallet, plukket ut 1000 vilkårlige adressater fra Prahas telefonkatalog, som han deretter tilsendte et masseprodusert skriv, inneholdende et forlangende om at mottageren måtte innordne seg under et svært detaljert beskrevet og meget absurd ukeprogram. Denne anonyme postaksjonen kan stå som et eksempel til siden for dagens vanlige praksis.

 

Det begynte altså å handle mer og mer om utstillinger og disses kataloger. Man tok et initiativ, sendte ut et visst antall invitasjoner med oppfordring til å sende inn arbeider, gjerne over et gitt tema. – Man mottok stoffet, monterte en utstilling, laget en katalog eller annen dokumentasjon som så ble sendt til alle deltagerne. Det ble tidlig en selvsagt praksis å trykke alle deltagernes navn og adresser, og dermed satt med ett mengder av folk med egne adressearkiver, som muliggjorde tanken om bred, internasjonal kontakt.

Idéen om et internasjonalt Nettverk skapte seg selv, ved at folk benyttet disse adresselistene og på egne hold samtidig innlemmet nye deltagere og tilskudd til nettverket. Uten at noen hadde kontroll, befant man seg plutselig inne i et edderkoppspinn med tusener av involverte – gjennom deltagelse i de andres ulike prosjekter, fikk hver mailartist bygget opp adressearkiver med fra 100-2000 kontakter. Noen som forsket på bevegelsen i begynnelsen av 80-årene, anslo antallet folk som aktivt var med eller hadde vært innom Mail Art-nettverket til rundt regnet 10.000. Og det er en stadig flyt til og fra.

 

Garvede mailartister sier at det nå er snakk om en tredje generasjon deltagere. Det hevdes at Mail Art er den eneste relevante, internasjonale kunstbevegelse idag, kanskje den viktigste noensinne. Det pågår en storstilt kommunikasjon over landegrensene; det handler om gjensidig utveksling og stimulering, om å sende sin kunst og oppfatning avgårde og få signaler tilbake på hva andre driver med.

 

Tidligere var man stort sett enige om at Adressen Er Budskapet; det viktigste var ikke hva som ble sendt, men at noe overhodet ble sendt. Man kan ikke lengre snakke om Mail Art og da forstå den kun som en kontinuerlig flyt av postkort, offset-grafikk, collager og tegninger, yrkeskunstnere imellom. Alle kunstneriske uttrykksformer har sine mer eller mindre faglig kvalifiserte reepresentanter innen bevegelsen. Blant annet kjenner jeg til at det ved flere anledninger er arrangert filmfestivaler, med filmer (8mm, 16mm, video) utelukkende hentet inn fra Mail Art-nettverket. Akkurat nå sitter et menneske i USA midt oppe i et gedigent smalfilmprosjekt: For to år siden satte han seg fore å samle deltagere til en ”1988 - Filmer’s Almanac”. Han inviterte folk til å velge seg en bestemt dato i 1988, for så å skyte en 3-minutters filmrull over denne dagens hendelser.

Ønsket var å få dekning for alle årets dager. Etter å ha satt sammen de 365 forventede rullene til et hele, vil han turnere rundt i (og utenfor) USA, holde visninger, egne og i tilknytning til andre arrangementer. Det er også på tale å overføre utvalgte sekvenser fra filmene til video, beregnet på kabel-TV-stasjoner. Sist jeg var i kontakt med arrangøren, i begynnelsen av 1988, hadde han fått tilsagn om film til mer enn 250 dager. Hans utgangspunkt for å sette igang prosjektet, var å stimulere til utvidelse av ”verktøyene” mailartister benytter seg av.

 

Mail Art er ferdig med sitt stadium som et internt foretak, en pennevennklubb. Det siktes inn på offentligheten, på å fremvise produktene fra edderkoppspinnet, å lede kommunikasjonen og forsendelsene inn i nye rammer og presentasjonsformer. Kollektivutstillinger vil likevel forbli en fast og viktig bestanddel blant aktivitetene – i de siste 10 år har det vært en sann overflod av slike rundt om i Nord- og Sør-Amerika og Europa.

 

Det fins ingen ensartethet innen Mail Art-nettverket, ingen felles ideologisk plattform. Folk har de forskjelligste motiver for å delta, men for mange kan hensikten se ut til å være en søking etter nye arbeidsmetoder, gjennom en sosial og kommunikativ vinkling – egenarten i mailartisteriet ligger nok først og fremst i den mellommenneskelige sfæren, utvekslingen, de daglige impulser mellom sender/mottager.

 

Argumentet mot å lede bevegelsen inn i kunsttemplene og galleriene, går på at disse har en hermetiserende effekt – vitsen med mailartisteriet kan forsvinne når man begynner å skape for salgbarhet, fremtidens arkiver og ikke av hengivenhet for fellesskapets dialog og øyeblikkets impulser.

Om noen år, kanskje snart, vil den etablerte kunstverdenen ha integrert Mail Art i systemene sine, enkelte ”ledende eksponenter” vil finne seg til rette i nyuthuggede nisjer. Kommunikasjonen vil likevel gå videre på utsiden, alt taler for at ny jord vil bli pløyet. Allerede nå er behovet for nye kanaler og retninger skrikende tilstede: meldinger, spørsmål og manifester flyter allevegne innenfor Nettverket, systemet står under et hardt press innenfra; bevegelsens økende mangfold og tilslutning av nye elementer kan rett og slett føre til at systemet bryter sammen. Kanskje vil det da åpenbare seg et større rom eller landskap utenfor, eller man trekker seg tilbake til de lokale understrømmene av samfunnslivet, tilbake til alternativ-  og subkulturene de fleste mailartister har dukket opp fra.

 

Det er forresten uriktig å snakke om ett Nettverk. Hver enkel mailartist har sitt eget nettverk som eksisterer parallelt, og på enkelte punkter i berøring, med andres nettverker. Systemet er i så måte unikt, og umulig å ”tilsnakke” i sin helhet. Alt griper inn i hverandre, noen har flere berøringspunkter enn andre – og hvis én eller flere tar sine nett og hopper av, vil likevel selve Nettverket stå like funksjonsdyktig tilbake.

 

Nylig sendte jeg et bidrag til et prosjekt i London: ”Art on Public Display”, et lite arbeide som mottagerne henger opp i det offentlige rommet, på ett eller annet gatehjørne. Arrangørene gjør fotodokumentasjon og de samlede fotos/bidrag blir til en katalog som mot  slutten av året sendes til alle deltagerne.

Lignende prosjekter: - Noen ber om å få tilsendt sjablonger, for med spraymaling å overføre motivene til vegger i sine respektive byer, enten spredt vilt utover i byen, eller samlet på et felles sted, som en slags ”co-mural painting”. I det foregående år kom jeg over slike prosjekter i Japan, Italia, Belgia og England, herunder også et prosjekt som gikk på forstørrelse og malt overføring av tilsendte visuelle utsagn.

–Og ”veggaviser” fins, der mailartisten ikke bare arkiverer det han finner i postkassen, men klistrer det opp på sitt eget gjerde eller husvegg, som kanskje vender ut mot et godt trafikert fortau.

Et annet eksempel: Et menneske i Øst-Berlin har tatt rollen som omvandrende galleri og holder åpent når han møter interesserte. Bildene er i fyrstikkeskeformat, og er tilsendt ham fra alle verdens kanter.

Turismen er også i ferd med å etablere seg som selvstendig gren blant mailartutøvere: Kontakten pr. post blir til levende forbindelser man oppsøker, ofte med ønsker om å utdype samarbeidet; medbringende en utstilling, filmer, performance eller idéer til aksjoner og workshops. Konvoluttene har m.a.o. fått ansikter og ben å gå på, og flyselskapene stiller med tilbudsreiser, slik at de av familien som har overskudd og råd til det kan møtes.

 

Som en følge av tredje-generasjonens massive inntreden og deres forankring i punk-estetikken, er det nå en overflod av xeroxkopierte collager ute og flyr i nettverket. Derfor er også flommen av fanziner, bøker og andre massekopierte trykksaker stor. Mange tar konsekvensen av sin hang til å oppfatte katalogen og den trykte dokumentasjonen som det viktigste ved en utstilling, og dermed blir veien kort og nærliggende: katalogen blir selve utstillingen, man setter igang et tidsskrift, en fanzine.

Mye av vitaliteten i Nettverket er etterhånden blitt konsentrert nettopp til forlagsvirksomhet. Alt finnes: en enorm mengde av forskjellige xeroxkopierte enkelttilfeller og regulære utgivelser, opplagsstore magasiner med firefargertrykk, de-luxe-utgaver med serigrafitrykte omslag – alt finnes for den som vil kjøpe produktene eller eventuelt sende inn arbeider i bytte.

 

Det er også uriktig å snakke om Mail Art som én kunstretning – i likhet med Dada blir aktivitetene for mangslungne. Alle midler og teknikker som benyttes er riktignok grundig utforsket for årtier siden, har sin plass og funksjon i kunst- og kulturverdenen. Det interessante er sammensmeltingen av aktivitetene, hvordan organiseringen foregår, hvilken appell og smitteeffekt engasjementet hos utøveren har. Folk spesialiserer seg – eller driver parallell virksomhet – innen tegning, fotomontasje/collage, maleri, diasteknikker, smalfilm, video, foto, grafikk, tidsskriftutgivelser og småforlag, land-art og ”utendørsgallerier”, installasjoner, aksjoner, litteratur (poesi, prosa, propaganda), musikk- og lydprosjekter, computergrafikk, graffiti, performance og multimedia – alle tenkelige uttrykksformer. Og som en samlende kraft, opphøyet over alt dette, står kommunikasjonen og korrespondansen utøverne imellom. Og de frukter som selvorganiseringen av aktivitetene bærer frem, gir velbehag til sjelen.

 

Mail Art-nettverket står alltid åpent. Vil du innenfor, må du ta et initiativ og starte orienteringen på egen hånd. Forslaget er at du i første omgang bestiller et eksemplar av tidsskriftet El Djarida (Box 4536 Kalvskinnet, 7002 Trondheim), som kan lede deg inn på sporet av de utenlandske tidsskriftene, som igjen fører deg videre på sporet.

 

Det må sies litt mer om utstillingene man kan komme over invitasjoner til: Mot slutten av 70-årene, da den gryende masseoppslutningen ble merkbar, formulerte noen i Nettverket det som i ettertid er blitt stående som De Vedtatte Regler:

1. Ingen juryering.  2. Ingen retur.  3. Alle innsendte arbeider skal vises.  4. Ingen betaling for deltagelse.   5. En katalog sendes fritt til alle deltagere.

 

Disse reglene blir husket og håndhevet, stort sett. Av og til kan det hende at man sender bidrag til en utstilling og aldri får høre noe tilbake. Slikt må man regne med; enten er det en idiot som uforvarende dumper oppi Mail Arts tiltrekkende mysterier med tilhørende adresselister og får lyst til å prøve noe han oppfatter som en morsom lek eller en enkel måte å tilegne seg diverse gratis kunst gjennom. Eller det kan være seriøse arrangører som underveis blir syke (av den overveldende responsen med påfølgende arbeidsbyrde), eller mister finansieringskildene, utstillingsstedet eller rett og slett adressen din. Glipp forekommer, men i de fleste tilfeller går arrangementene smertefritt og man mottar sin katalog.

 

Postgangen, verdens eldste kommunikasjonssystem, er ennå det dominerende transportmiddelet. Hva fremtiden bringer av andre verktøy og kanaler, er noe jeg imøteser med forventning.

Mail Art imorgen kan godt unndra seg enhver kategorisering, men personlig tror jeg ihvertfall at noe viktig er i ferd med å vokse frem: Den kreative flyten over landegrensene er kommet for å bli – og utvikles – tanken om  Verdenssamfunnet er forlokkende.

De  kjære dadaister og fluxusianere som utløste skredet, ante nok ikke i hvilket omfang det hele skulle utarte seg.