Guttorm Nordø, 17. februar 1999:  

(Tekst skrevet foran utstilling på Galleri Tamara)

Bilder lager jeg fordi jeg må lage bilder for å ha noe å vise frem som ikke er meg selv men heller noe i retning av en slags representasjon av meg selv eller av ett eller annet som losjerer eller huserer i min bevissthet.

Bilder trenger vel egentlig ikke å stilles ut eller presenteres for noen andre enn billedmakeren selv. Men, bilder er jobben min: jeg står i et arbeidsforhold til bilder. Derfor holder jeg også utstillinger.

Men, om alt bare hadde vært så enkelt! (Da kunne jeg like gjerne også unngått å bedrive ord.)

Nei, selv om jeg har valgt billedmakeri som en levevei og et yrke, så ligger det nok skjulte motiver et sted bakenfor denne fremstillingen av maleriet som et levebrød (eller som selve melet, gjæren m.m. bak fremtryllingen av mitt daglige brød).

Skjulte motiver - for meg; hvordan det arter seg for andre vet jeg svært lite om. Alt jeg vet, er at jeg har valgt å slippe bildene mine løs i verden; valgt å plante dem inn i andre menneskers sfærer.

De bildene jeg nå viser på Tamara: Alle og hvert enkelt av dem har tydelige figurer som helt sentrale elementer, altså motiver, noe som fører til at jeg her og nå må ta meg selv i en liten løgn (fra noen setninger siden): ingen motiver kan være skjulte, når de tross alt fremstår helt åpenlyst på kafévegger.

Jeg må ha ment noe annet, noe i retning av “hva er drivkraften”, eller, “hvor er forståelsen av bilder og av en billedmakers funksjon?”

Disse motivene ligger ganske skjulte for meg.

Jeg vet ikke engang om bildene er mine egne bilder.

Fordi jeg aldri har skissert eller på forhånd visst noen ting om hvordan et bilde kom til å bli seende ut etter at jeg først tok penselen fatt.

(Som å oppfatte meg selv som et medium, hvilket jeg ofte har en tendens til å gjøre, siden jeg aldri har skjønt hvor motivene mine egentlig kommer fra).

Jeg kan også lure på om bildene mine er bevissthetsutvidende. Om de er et slags dop (for dem som stiller seg åpne for å la seg forføre eller påvirke, hva enten dette skjer i positiv, negativ eller i bare nøytralt aksepterende forstand).

Jeg vet ikke hva (eller hvem) bildene mine er (altså hva eller hvem de representerer: hvilke uttrykk og påvirkninger de overfører til betrakteren).

Dét kan også godt få være det samme, for denne undringen kan godt bli stillet i enhver sammenheng: bytt bare ut ordet “bilde” med “menneske” (eller med et hvilket som helst annet aktivt, virksomt subjekt) og bildet blir det samme. Et forståelsesbilde. Et maleri. Et cetera.

(Til leseren: Alt dette er automatisk skrift, som er blitt etterbehandlet, tolket og redigert dagen derpå.)

Når det gjelder utstillingen på Tamara, selve foranledningen til at jeg “skriver litt omkring bildene mine”:

Denne utstillingen er i sin helhet bygget over projeksjoner: Originalene (figurene/figurasjonene i bildene) er i utgangspunktet tusj-miniatyrer (max. str. 5 x 3,5 cm), enten kopiert over på transparenter, eller (for ti av de førti utstilte bildenes vedkommende) tegnet direkte på plastflak, før de ble klippet til og montert inn i lysbilderammer, for så å bli projisert på “ferdig grunnede” lerreter, deretter overført fysisk til lerretene med oljemaling og pensel. 

Projisering. Projeksjoner.

Visstnok et populært middel, eller malerisk metode, blant fler og fler “samtids-malere”.

(Men oftest brukt som utgangspunkt for “foto-realistiske” malerier, gjerne i en slags tomhetens “setting”; dokumentar-aktig, avkledd alt det mytiske som forbindes med kunst og eksistens: en representasjon av trivialitetene.)

Jeg har gjort projeksjoner gjennom mange år. Idéen fikk jeg den gangen jeg hørte om reklame-gavl-malerne fra tidlig i dette århundret; de utførte også projeksjoner (projisert og streket opp etter mørkets frembrudd, inndelt i felter med tilhørende farvekoder) fra balloptikoner og dens tid “overhead projectors”.

Dette, som ble min femte utstilling på Tamara, er resultatet av et bevisst og enhetlig “fremstillings-valg”: En hel utstilling, førti små bilder, bygget opp over en blanding av projisering og fritt behandlet lerret, noe jeg tidligere aldri har gjennomført med konsekvens (og kanskje aldri kommer til å gjøre igjen).

En original er ikke én original lenger, etter at trykkekunsten, mørkerommene og lysbildeapparatene ble tatt i bruk. Et bilde derimot, er fremdeles et bilde. Takk for oppmerksomheten.